Kan edelgrana forebygge strømbrudd som følge av store snøfall langs sørlandskysten? Jeg mener ja. Årets vinter har bydd på store utfordringer for Agder Energi, med svært mange strømbrudd langs sørlandskysten. Store snøfall med tung snø har vist at linjenettet er ikke er rigget for slike forhold. Som følge av klimaendringer forventes hyppigere tilfeller av ekstremvær i framtida, og det vil være viktig å prøve ut forskjellige typer tiltak som kan redusere sårbarheten og forebygge skader på linjenettet. På gården har jeg ca 70 mål med edelgran i alle aldersgrupper, fordelt på 8 arter. Med 60 års erfaring fra disse feltene skal jeg utdype bakgrunnen for min påstand Jeg har aldri påvist at sopp- eller insektskader har medført at eldre edelgraner har dødd. Edelgran er et stormsterkt tre på grunn av at den har pælerot, i motsetning til vanlig gran som har flat rot. Toppbrekk på edelgran som følge av snøtyngde er heller aldri observert. Råte i edelgran forekommer sjeldent. I dag er hele 20 % av vanlig gran angrepet av rotkjuke. Råten sprer seg gjennom røttene og trenger opp i den indre del av stammen, inntil 10 meter opp i treet. Med et varmere, våtere og villere klima vil sannsynligvis nevnte skadegjørere få en oppblomstring som vil svekke vanlig gran ytterligere.

Bildet viser edelgran som er plantet i buffersone langs linjegata i 400 meters lengde. Foto: Gunnleiv Kaddan.

Jeg foreslår følgende tiltak for å forebygge mot strømbrudd på linjenettet: Linjegaten utvides med en meter på hver side. Edelgran plantes i en tett rad på begge sider av linjegata. En slik buffersone vil redusere sjansen for at rotvelt og toppbrekk av vanlig gran og lauvtre vil skade linjenettet. I egen skog har jeg ei høyspentlinje. Her ble det i 1961 plantet edelgran en meter inn fra linjegata på begge sider og i 400 meters lengde. Resultatet fram til nå: null rotvelter og null toppbrekk.

Gruppa Abies omfatter 31 arter av edelgran. Det er to arter som kan være særlig aktuelle å bruke i en slik buffersone; nobilis (Abies procera) og purpuredelgran (Abies amabilis). Nobilis med hardførhet H3 foretrekker et kystklima. Den har et stort og tungt frø som når bakken nær mortreet. Spiringsprosenten er lav, noe som betyr liten spredningsevne. Purpuredelgrana med hardførhet H5 klarer seg på steder med godt lokalklima i innlandet. Den er forholdsvis sentvoksende på planteskolestadiet. På skogsmark vil en slik sentvoksende plante bli kvalt av bunnvegetasjon. Spredningsevnen er svært liten.

Men den erfaringen jeg har med disse to artene, mener jeg at det vil være et effektivt og kostnadsbesparende tiltak å plante ut disse typene av edelgran langs linjenettet, som et forebyggende tiltak mot framtidige skader på linjenettet og påfølgende strømbrudd i landsdelen.